Christina Rindal

Mamma som 19 - åring

FØDSELSHISTORIEN

  • Publisert: 30.11.2016, 18:35
  • Kategori: Fødselen
  • Det hele startet 08 november 2016. Overtidskontroll på Ahus, gynekologen utførte det som kalles stripping. Et triks for å fremskynde fødselen. Ble sendt hjem og brukte dagen til å slappe av. Halv ni skulle jeg en tur på do. Rett før jeg satte meg på do, kom det væske fra meg. Vannet gikk. Tilbake til sykehuset igjen. 3 cm åpning, det samme som da jeg dro fra sykehuset tidligere den dagen. Ble sendt hjem, igjen.

    Rett i seng når vi kom hjem, heldigvis tenkte vi litt fremover. Halv seks våknet jeg av smerter. Riene hadde begynt. Det var ikke veldig vondt, med de kom regelmessig. Sov litt av og på frem til syv tiden. Vekket da Robin og vi valgte å stå opp slik at jeg kunne få i meg mat. Dette var mest sannsynlig starten på fødselen, selv om jeg ikke turte å tro det. Vi sov hos mine foreldre, og de sto opp en liten stund etter oss. Riene holdt fortsatt på. De var ikke veldig vonde enda, kun ubehagelige, men de kom regelmessig. De varte alle i over ett minutt, og det var tre rier per tredje minutt. 

    Følte ikke at det var vondt nok, så jeg valgte å vente med å ringe sykehuset. Ville ikke dra inn en tredje gang, for så å dra tomhendt hjem. Det ville jeg ikke klare en gang til, etter to tidligere skuffelser. Men det gikk ikke mange minuttene før jeg bestemte meg for å ringe inn. Selv om det fortsatt ikke var så smertefullt som jeg mente at det skulle være, kom riene hyppigere og varte fortsatt lenge. Ringte sykehuset og fortalte hendelsene fra gårsdagen og til denne onsdagen. Pratet med en veldig hyggelig dame som ønsket meg velkommen til føden, henne ville ha meg inn.

    Vi hadde unngått kø to dager på rad, men Liam bestemte seg selvsagt for å komme midt i den værste morgen rushen. Det tok litt tid, men vi kom oss til sykehuset før riene ble ille. Det ble verre i løpet av den times lange bilturen, men jeg klarte fortsatt å gå. Men skal ærlig si at turen fra bilen og opp til føden var en utfordring. Det var ikke lett å gå, og jeg prøvde å forte meg slik at jeg kunne legge meg i en seng, men det ble noen små pauser på veien. Ingen rullestol i syne, så jeg måtte holde meg på beina. 

    Kom inn på føderommet ca halv ti ondag 09.11. På gåturen ble riene sterkere, og jeg hadde store smerter. Hoppet rett i senga, og ble koblet til monitoren som fulgte med på hvordan Liam hadde det i magen. Men tanke på at jeg var 10 dager på overtid fra termin, måtte de følge opp Liam gjennom hele fødselen. Jeg som hadde håpet at jeg kunne bruke badekaret i løpet av fødselen, ble utrolig skuffet da jeg fikk beskjeden om at det ikke gikk. Jeg måtte være koblet til monitoren med ledninger, og kom meg derfor ikke til badekaret. Panikken kom litt smygende da, varmt vann skal være lindrende, så ble litt redd da jeg fikk høre at det ikke var en mulighet for meg.

    Jeg ble sjekket, 4 cm åpning. Riene ble sterkere hele tiden, og lystgassen ble koblet til. Var en utrolig rar følelse om jeg fikk i meg for mye lystgass, men så lenge jeg ikke trakk inn denne gassen for lenge av gangen, så gikk det veldig fint. Hadde full kontroll på lystgassen og den fikk meg fint igjennom riene. Men det ble enda verre. Det eneste som hjalp var å skrike. Flyttet meg litt fra side til rygg, men alt var vondt. 4 cm åpning fortsatt.

    Men riene ble plutselig veldig vonde, og ikke lenge etter andre gangen jeg ble sjekket for 4 cm, var det blitt 6 cm. Gud så vondt det ble med riene da. Jeg klarte ikke lenger å ligge stille. Jeg satte meg opp. Det var vondt. Satte meg på knærne og dette hjalp veldig. Snudde meg litt hit og dit, noe som ble en utfordring med alle ledningene jeg var koblet til. Heldigvis var jordmoren min utrolig tålmodig, og passet på at det ikke ble surr med ledningene. I ettertid har Robin fortalt meg at både barnelege og jordmor ble imponert over hvordan jeg klarte å sprette rundt i senga.

    Sterkere rier, høyere skrik. Følte meg fæl som skrek så mye når Robin og mamma var rett ved siden av meg. Men dette ble fort glemt da riene kom tilbake. Jeg måtte skrike, hadde ikke sjans til å holde det inne. Var også en student tilstede under fødselen min, han holdt seg for de meste i bakgrunnen, men hjalp til med småting når det trengtes. Som for eksempel når jordmor var ute av rommet, og jeg mistet lystgassmasken på gulvet grunnet all bevegelsen, da var han fort borte hos meg for å gi den til meg. Ble utrolig godt tatt vare på. 

    Etter en liten stund på 8 cm, smatt jordmor ut av døra for å ta seg en matbit. Barnelegen var inne hos meg i mellomtiden. Men det tok ikke lang tid før henne måtte kalle jordmoren tilbake. Hjerterytmen til Liam sank, og jeg måtte over på siden. Venstre siden. Og dette var den mest smertefulle stillingen for meg. De måtte hjelpe meg over på siden, det var alt for smertefullt å snu seg på egenhånd. Men på siden måtte jeg, det var det beste for prinsen i magen. 

    Og helt ærlig, det neste jeg husker er at jeg hadde 9 cm åpning. Plutselig ble rommet fullt av mennesker. To gynekologer, enda en jordmor. De måtte alle legge meg over på ryggen. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å gjøre som de sa. Jeg ville, men jeg klarte det ikke. Barnelegen begynte å ta opp støtte til beina mine, og plutselig skulle jeg presse. I løpet av pressingen kom det enda flere folk. Robin satt ved siden av meg og holdt meg i hånden. Gynekologene satt først nedentil, og da følte jeg ett stikk.

    De ville ikke si hvorfor jeg kjente ett stikk da, de måtte nemlig klippe i meg, og ville ikke at jeg skulle bli stresset. En jordmor sto på siden j´min og fulgte med når jeg fikk rier. Er så utrolig takknemlig for det, for jeg må ærlig si at det var vanskelig å holde følge når det var så mange folk der inne. Plutselig kom enda en barnelege inn. Han hadde med seg en person til, husker ikke helt rollen hennes, i tillegg til enda en student. Rommet var overfylt, noe som stresset meg til de grader. Første rien fikk jeg ikke til pressingen i det hele tatt.

    Jeg ble så utrolig frustrert, sint på meg selv. Tenkte at dette aldri ville gå over. Men jordmoren på siden min fortalte at en rie var i ferd med å komme, ble jeg forberedt. Og jeg fikk det til. Jeg fikk til å presse. Men det hjalp meg dessverre ikke mye. Liam var som sagt ganske stor, og vakum måtte brukes. Det var derfor enda en barnelege hadde kommet inn. Og det tok ikke mange rier før Liam var ute. Jeg tenkte at det endelig var over. De sterke smertene var endelig over, og jeg kunne slappe av. 14.06 den 09.11.2016 ble den nydeligste gutten i denne verden endelig født.

    Men Liam ble tatt rett bort til giraffen som de så fint kalte det på sykehuset. Der de veier og måler barnet. Jeg forsto virkelig ikke logikken i dette, for Robin var ved min side, så han hadde enda ikke klippet navlestrengen. Noe jeg spesifikt hadde skrevet ned i fødebrevet at jeg ønsket. Fikk senere vite at lille prinsen hadde hatt navlestrengen rundt halsen. Det var altså nødvendig å klippe denne så fort som mulig. Jeg ble stresset og redd for at Robin ville bli skuffet over dette, men han tok det utrolig fint. Det var det beste for Liam, og Robin tenkte at det var helt greit. 

    Og så kom det aller verste med hele fødselen. De var ikke ferdig med meg enda. De skulle nå begynne å sy. Jeg hadde revnet ganske mye, og gynekologene begynte arbeidet sitt. De var to stykker fordi hun ene var litt uerfaren og ville ha med seg en som var mer erfaren. De startet sammen, før en av de gikk videre. Men jeg hadde revnet dypere enn hva de først trodde og måtte kalle henne tilbake. Og ikke nok med at jeg plutselig skulle sys, og dette ikke var veldig behagelig, plutselig ble Liam plassert på brystet mitt.

    Jeg fikk panikk. Jeg kunne ikke ha han på mitt bryst mens de skulle sy meg. Hva om jeg mistet han, jeg ville virkelig ikke risikere dette. Men han trengte å være nær meg, så jeg måtte bare ha han liggende der. Etter en liten stund tok de han fra meg for å vaske han, og deretter fikk Robin lov til å holde han litt. Han måtte derfor gå vekk fra meg. Mamma hadde tidligere gått ut av rommet for å fortelle pappa at han hadde blitt morfar. Han ventet nemlig på utsiden. Gynekologene ble ferdig og jeg trodde igjen at alt var over. Men da var det jordmor sin tur å steppe inn. Henne skulle sy klippet mitt. 

    De måtte sette på lystgassen igjen, fordi jeg hadde så vondt. Jeg skal være dønn ærlig og si at jeg gråt meg igjennom denne timen med sying. Etter en liten stund kunne jeg til og med føle nålen, og jeg måtte få mer smertestillende. Og jeg takker alle makter for at morsinnstinktet eksisterer så lenge man er mor. Mamma syntes at det tok så innmari lang tid før henne hørte mer fra oss, så henne kom tilbake for å sjekke hva som skjedde. Og da ble det litt gledestårer også, for jeg trengte virkelig mamma da. Å holde i hånden hennes da, gjorde at jeg kom meg igjennom de siste minuttene.

    Da dette ble ferdig fikk Liam være litt i mormors armer før jeg skulle amme han. Når jeg endelig fikk slappe litt av var det altså amming som sto på planen. Tenkte at dette kunne bli en utfordring, men Liam tok tak i puppen med en gang, og der lå han i en halvtime. Det gikk smertefritt, og jeg kunne slappe helt av. Pappa fikk også komme inn en tur for å møte barnebarnet, før rommet endelig ble tømt for barneleger, jordmødre og studenter. Det ble helt rolig, og jeg kunne slappe av. Endelig fikk vi møte Liam. Han var frisk og stor, og utrolig vakker. Jeg var så utrolig takknemlig for den friske lille gutten, og begynte smått å forstå at det hele faktisk var over. En ny hverdag skulle begynne, en ny og bedre hverdag.

     

    #baby #birth #ahus #foreldre #foreldreogbarn #mamma #mammablogg #ungmor #ungmamma #prins 

  • Publisert: 30.11.2016, 18:35
  • Kategori: Fødselen
  • 10 kommentarer
  • BILDER FR SYKEHUSET, DEL 2

  • Publisert: 27.11.2016, 20:17
  • Kategori: Fødselen
  • Her kommer resten av bildene fra sykehusoppholdet vårt. Jeg skal også begynne å skrive ned fødselhistorien min nå. Vil gjerne huske denne opplevelsen, og det er ikke en person som har sagt at alt huskes i ettertid. Minnene går sakte men sikkert bort. Det er da godt å ha opplevelsen skrevet ned slik at jeg kan se tilbake på den teksten i fremtiden. Og når jeg har skrevet den ned, er sjansen stor for at jeg deler opplevelsen med dere! 



    Etter prinsen måtte ta blodprøve, mammas første test dette!





    Og her er noen av de mange gavene vi fikk. Bamsen er blant bursdagsgavene til meg, men rakk ikke å ta bilde av alt det flotte vi fikk. Det ble nemlig sendt hjem med mine foreldre, før vår egen hjemreise. 

















    Håper dere likte bildene ♥

    #ungmor #ungmamma #mammablogg #mamma #hverdag #foreldre #foreldreogbarn #baby #barn #sykehus

  • Publisert: 27.11.2016, 20:17
  • Kategori: Fødselen
  • 3 kommentarer
  • BILDER FRA SYKEHUSET

  • Publisert: 26.11.2016, 18:36
  • Kategori: Fødselen
  • Nå har jeg endelig fått gått skikkelig igjennom bildene fra tiden vår på sykehuset. Skal selvsagt dele disse bildene med dere. Selv om det ble et langt og til tider stressende opphold, så ble vi tatt utrolig godt vare på. Jeg ser tilbake på den uken med gode tanker. Vi hadde gode og profesjonelle folk rundt oss til enhver tid, og vi kunne spørre om hva som helst. Man merker godt at de som jobber både på sykehuset og barselhotellet virkelig brenner for jobben sin, og kun er ute etter det beste for sine pasienter. 





















    Resten av bildene skal jeg dele med dere i morgen. Et lite glimt fra tiden i vår egne lille boble. Hva synes dere om bildene? 

    #ungmor #ungmamma #baby #mammablogg #mamma #sykehuset #foreldre #foreldreogbarn #babyboble #prins

  • Publisert: 26.11.2016, 18:36
  • Kategori: Fødselen
  • 6 kommentarer
  • hits